Egoistiske voksne er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Jeg er skilsmissebarn. Jeg er mamma. Jeg er gift. Jeg er skilt. Jeg er gift på ny. Jeg er stemor. Jeg er en egoistisk voksen som valgte 50-50.

Hva er det som gjør at vi voksne tror vi vet best? Hva er det som gjør at vi voksne tenker at et liv i koffert er helt ok? Hva er det som gjør at vi voksne tror at barn liker å bytte rom annenhver uke?  Hva er det som gjør at vi voksne tror vi vet hvordan det er å være 10 år og skilsmissebarn? Hva er det som gjør at vi voksne tror at barn liker den nye familien de plutselig fikk? Hva er det som gjør at vi voksne velger vår egen sorg fremfor barnas?

cropped-img_6859.jpg

Jeg leste en artikkel i Aftenpostens meningerspalte for noen dager siden. Jeg delte den på Facebook, fordi det engasjerer meg sterkt. Det jeg så i etterkant er at den fikk stor spredning langt utover mitt nettverk på FB. Det sa meg noe om viktigheten av dette tema og at det opptar oss. OG DET ER BRA! Da er det håp, selvom vi tilhører kategorien egoistiske voksne som er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Det gjør VONDT. Å innse at man er en av dem. En av dem som er en trussel mot barns trygghet og lojalitet. Det er mer enn hardt nok for barn å være skilsmissebarn, om de ikke skal måtte bo i en koffert annenhver uke også. Vi voksne bruker gjerne setninger som; «Barn er så tilpasningsdyktige» eller «Barn må ha like mye kontakt med mor og far» – Ja, og jeg sier ikke at det er feil. Men det finnes andre måter å gjøre det på.

Jeg valgte å bli boende i byen etter mitt samlivsbrudd. Jeg kunne ha valgt å flytte til en annen by som var «hjem». I dag er jeg glad for at jeg tok det valget som 23-åring. Mitt barn fikk ha like mye kontakt med pappa´n sin som med meg. MEN jeg er ikke stolt av at jeg valgte 50-50. Jeg var så heldig at jeg ble stemor for 2 nydelige barn en stund senere. De bodde også i koffert 50-50.

Over 10 år senere. Som mamma og stemor. Og etter 3 barns reise med koffert i over 10 år. Er jeg sikker i min sak, og det er at vi voksne er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Jeg har gifte venniner i «vanlige ekteskap» som sier de tenker på meg når det stormer i stua. Da sier de til seg selv: «Hva ville Elise ha sagt nå? Jo, du har laga barn, så hold sammen!» Akkurat det er jeg litt stolt av. Men dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Og jeg mener heller ikke at man skal holde sammen for enhver pris. MEN vi kan bli flinkere. Som gifte. Som skilte. Som mammaer. Som pappaer. Som stemor. Som stefar. Vi kan velge å løfte nesa fra egen sorg, og velge barnevern kontra foreldrevern.

Det er ikke lett, og jeg er ydmyk for at det finnes millioner av slike historier i samfunnet. Men jeg tror at felles for dem alle er at vi kan i større grad se hvert barn for seg. Hver tenåring for seg. Og tenke; «Kanskje min datter trenger mer ro og stabilitet i livet sitt? Kanskje min sønn ikke er like glad i sin nye familie som jeg er? Kanskje hun sliter med konsentrasjonen fordi hodet er fullt av lojalitetskrise for mamma og pappa? Kanskje han hadde hatt større trygghet i livet sitt hvis han hadde ET STED som var hjemme. MEN at hans andre hjem alltid var åpent og at han alltid var velkommen til middag der også når han hadde behov for det?» 

Et utdrag fra artikkelen i Aftenposten:

Barn trenger å erfare at voksne tåler å være borte fra dem, uten at foreldrene blir usikre på hvor viktige de selv er i barnas liv. Si til barnet ditt: «Slapp av, jeg vet at du er like glad i meg, selv om du ikke kan treffe meg i helgen. Det er ikke tallet på samværsdager som avgjør at vi er viktige i hverandres liv, men hvordan vi har det når vi først er sammen!»

Det stilles store krav til fleksibiltet og raushet hos dagens voksne i nyfamilier. Men barn vil alltid være lojale mot mamma og pappa, uansett!

MEN man får til det man vil.

Elise

4 thoughts on “Egoistiske voksne er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

    • Hei Eva og takk for din kommentar 🙂 Det er jeg helt enig i og vi prøvde også det noen år da barna var mindre. Det vi erfarte var at det allikevel ble vanskelig med ting og tang som stadig manglet, særlig da de ble tenåringer. Men at det er et supert utg.pkt er jeg helt enig i 🙂 Ha en strålende mandag! Elise

Kommenter gjerne...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s