Du blir ikke fattig av å gi.

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 14.16.49

Foto: magdeleine.co

Jeg husker at jeg tenkte for noen år tilbake at jeg ikke kunne ha fadderbarn fordi jeg sårt trang de pengene selv. Og jeg mente det. Helt oppriktig. Selvom det ikke var sannheten, så trodde jeg det. 

Jeg skjemmes litt over det i dag, fordi det var jo ikke sånn det begynte. Jeg var som liten veldig opptatt av dyr og at alle hadde det bra. Og som fjortenåring tok jeg jevnlig bussen inn til By-terminalen i Stavanger sentrum for å slå av en prat med byens uteliggere. Jeg brukte mine få kroner på å kjøpe en kaffekopp til de som måtte trenge det og jeg bommet gjerne bort en røyk eller to. Men jeg vet at det de satte mest pris på, var samtalen. Det å bli sett. Og hørt.

Men et sted på veien mistet jeg det.

I romjulen har jeg sett serien med Petter uteligger på TV2. En rørende historie som fengslet meg til skjermen. Det finnes sikkert tusenvis av meninger om det er bra eller ikke å vise dette som tv-underholdning, men jeg tror at uansett så vil det bidra til noe positivt. Det bryter ned en slags vegg med fordommer. Petter er i mine øyne en flott mann. For å kunne gjøre et slikt stunt må du først ha plattformen i deg selv i orden. Det står det respekt av.

Å gi, gjør noe med hjernen vår. Det aktiverer de samme områdene som når vi spiser sjokolade eller har sex, sa psykolog Aksel Inge Sinding i Aftenposten meninger 29.12. Og videre sa han disse kloke ordene om å gi; – «når vi har det vondt tilbringer vi mye tid inne i oss selv. Vi bekymrer oss, grubler, angrer og kverner over alt vi ikke får til. Når vi gir flytter vi oppmerksomheten utover, skaper en pause fra oss selv og et rom for å se at andre trenger hjelp, strever eller har det verre enn oss.»

Det handler ikke bare om å gi penger til de som trenger det mest. Men å gi noe fra hjerte. Fine ord. Varme handlinger. En klem.

Med blanke ark og fargestifter til. Et helt nytt år til deg. Og til meg. 

Jeg tenker at istedenfor å stå i kø utenfor nærmeste treningstudio eller laste ned appen som teller kalorier, så kan jeg heller ønske å gi mer. Til andre. I det nye året.

Er det ikke herlig og tenke på?  At vi alle får en ny sjanse. En ny sjanse til å være mer ekte. Mer ekte som seg selv.  Akkurat som Torgeir W. Skanckes sier i sin vakre film om frihet. Dette er en film du berikes av. En mann du berikes av. Hvis du vil.

Hva kjennetegner egentlig mennesker som kanskje har litt flere sår enn andre? Reflekterer de mer? Er det lettere for dem å gi? Jeg tror ikke det. Noen ganger tenker jeg at jeg er et sånt menneske som kanskje har flere sår enn andre… men så skjønner jeg at det er jeg ikke. Det gir meg perspektiv til å ville lytte mer. Og gi mer. Til andre. 

Ta dyrene. De øser ut sin kjærlighet. Helt ubetinget. De forventer ikke å få noe tilbake. Aldri. De bare gir. Jeg tror vi mennesker er egositiske vesener, så lenge vi ikke velger å ikke være det. Og det er et valg. Som alle kan ta. Uansett hvor du kommer fra eller hva du har opplevd. Vi mennesker har mye å lære av dyrene.

Vi kan se lærdom i situasjoner som er vanskelige. Og velge å være mer positive. Smilet er mye sterkere enn bitterheten. Ingen kan ta fra deg et stort smil.

Kjenn gleden av å flytte fokuset fra deg selv og til noen andre. Du kan være forskjellen akkurat den dagen.

Vi har alle vårt unike utgangspunkt, men vi kan alle nå dit vi vil.

Alt det beste for deg og det nye året.

Elise

 

 

 

 

 

Kommenter gjerne...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s