Hjelp, ungen er blitt 18

grayscale photography of five people walking on road

Photo by rawpixel.com on Pexels.com

Det er lørdag og ungen skal feire dagen sin. Jeg er spent og kjenner på frykten over å ha ansvar for så mange ungdommer.  

Natten onsdag 20. mars blei hun født; 13 dager over tiden og ca 2000 gr større enn antatt på ultralyd. Årstallet var 2001 og teknologien enda ikke helt til å stole på 😉

Ved frokostbordet denne lørdagen er det meste klart for feiring, men jeg tar meg i å kjenne på følelsen – hvor blei årene av? 

Hele veien har mitt mål vært å kommunisere godt med barna som voksen. Jeg har ment og mener fortsatt at åpenhet og tydelig kommunikasjon skaper den tryggeste plattformen. Men det er når barnet blir tenåring at du skjønner hva det egentlig handler om. Hva det egentlig betyr å sette små menneskebarn til verden.

Det er da tanker som «hvordan kan jeg hjelpe henne»? og «hvordan skal jeg klare å beskytte denne vakre sjelen med en hjerne som ikke er i nærheten av å være ferdigutviklet enda»? 

Da jeg klaget på lite søvn, gulping og bleieskift tidlig på 2000-tallet ante jeg ikke hva som lå å ulmet i overflaten. Hvordan kunne jeg? Ingen kan forberede seg på det.

«det er mye jeg skulle ønske jeg visste da ungen var 7 ass»!

Livet som storbarnsforeldre innebærer en skjørhet og en redsel som ikke så mange har satt ord på. Den er nesten litt tabubelagt.

Det hjelper heller ikke at det i media er et hylekor av voksne som roper at ungdommen er så kravstore og bortskjemte, at russen er grusom og at alt ungdommen gjør er å spre bilder av pikken sin og kalle hverandre hore.

Jeg synes det er på tide at vi voksne feirer våre ungdommer litt, at vi ønsker å møte dem på deres premisser og at vi er nysgjerrige på hvordan det er å leve som ung i dag.

Klokken har akkurat passert 23 og jeg står på toppen av trappa som huser en mengde berusede unge sjeler som famler etter anerkjennelse. De er klissvåte av regnet, de går inn og ut, de sjangler, de ler og de finner noen å kline med. 

Jeg har bestemt meg for lenge siden at jeg skal knuse eventuelle tøffe situasjoner denne kvelden med kjærlighet. Jeg står i duskregnet på toppen av trappa og ser utover på disse ferske menneskebarna som egentlig bare ønsker seg en fin kveld. En fin kveld sammen med gode venner. 

En gutt kommer bort til meg og spør; «er det du som eier stedet»? Jeg sier: «nei, jeg er mamma´n til bursdagsbarnet». Gutten kikker opp og ser meg inn i øynene før han sier med vemod i stemmen; «kan ikke du fortelle mamma at vi egentlig er snille ungdommer»? 

Hjertet mitt brister noen sekunder før jeg sier: «jeg er skikkelig stolt av dere og det kan du si til henne en gang det passer». Gutten vakler ned den bratte trappa som er blitt speilglatt av regnet, før han snur seg og sier: jeg går på ski jeg… det er bare andre gangen jeg er full altså. 

Dagens krav til ungdommen er store. Både fra samfunnet og fra oss foreldre. Vi er livredde for at de skal havne utenfor, vi er livredde for at vår unge skal bli akkurat den ungen som ikke mestrer livet. Så da makser vi heller kravet.

Denne lørdagskvelden blir fuktig; både av regn og alkohol. Jeg står i døra i flere timer for å passe på hvem som går inn og hvem som går ut. Etter som timene går blir de tryggere på meg og de aller fleste stopper for å prate litt. Jentene fniser og sier «hei», guttene flekser litt med bicepsen og retter på capsen før de smiler og sier; «halla». 

Ungdommer trenger trygge voksne som er nysgjerrig, som ønsker å prate og se dem for det de er; ferske menneskebarn som gjør så godt de kan. Vi må tørre å stille ubehagelige spørsmål, vi må tørre å snakke om nakenbilder, vi må tørre å konfrontere dem om temaer som mobbing og porno, vi må sette verdier og holdninger på agendaen hjemme rundt kjøkkenbordet og ta tilbake den gode dialogen.

Jeg mener det har sklidd helt ut og jeg føler vi er en gjeng med voksne zombier som bruker forbud og pekefinger istedenfor varme og forståelse. Tiden er ikke så annerledes enn at mye av det vi selv hadde behov for fortsatt gjelder.

Vi må snakke med dem. 

En jente kommer haltende mot meg og sier med gråten i stemmen; «pappa kommer for å henter meg nå og jeg får ikke på meg skoa». Hun er kliss gjennomvåt av regnet og blør fra knærne. Jeg vet at hun har ramlet ned trappa et par ganger i løpet av kvelden. Jeg hjelper henne på med skoa og tørker bort det værste blodet. Jeg lager hestehale av det våte håret og finner jakken hennes.

Hun går forsiktig ned trappa, snur seg og vinker smilende til meg før hun tar seg litt sammen og går med bestemte skritt mot bilen der pappa venter. 

Det var 70 flotte ungdommer innom denne kvelden – og de var helt normale. Tro det eller ei; de var fine, morsomme ungdommer som en dag vil vokse opp til å bli flotte voksne med gode holdninger og verdier. Jeg er helt sikker.

Men at de trenger å bli sett og hørt og forstått for å blomstre det er jeg også helt sikker på; og det er faktisk vårt ansvar!

 

Ps. Bursdagsbarnet var sliten, men veldig fornøyd etter feiringen. Og hun har lest og godkjent dette innlegget. 

 

 

2 kommentarer om “Hjelp, ungen er blitt 18

  1. For en flott skildring! Du er tøff og en god måte å vise at voksne bryr seg og er her for å hjelpe og veilede!

Kommenter gjerne...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s