Det er ikke annonsørens jobb å holde liv i lokalavisa!

Sist uke var jeg på «Kommunikasjonsdagen 2017» , og her fikk vi blant annet høre utviklingssjef i Adresseavisa Ingeborg Volan stille spørsmålet, vil mediebransjen kunne sette dagsorden i framtida? Se foredraget her

Skjermbilde 2017-03-31 kl. 18.23.36

Volan peker på noen viktige elementer som hun mener vil ha stor betydning for mediebransjen i fremtiden:

  • Levere unikt innhold
  • Levere kvalitet
  • Være en nyttig del av hverdagen til folk
  • Tillit hos leseren

Jeg tror Volan har mye rett i det hun sier, som at lokalavisene trenger å ha mer fokus på å skape unikt innhold, være ydmyke og sette søkelyset på noe som folk ikke får andre steder. Kanskje må saken deles av en venn for at den skal bli lest? Og kanskje har avisene hatt for lite fokus på det å være en venn!?

Jeg tror at det må leveres god journalistikk som gjør at lokalavisene blir en naturlig del av hverdagen til lokalbefolkningen. Det er for mye fokus på leserbrev og notiser hvor leseren selv blir oppfordret til å sende inn tekst og bilder for å få sin «etterlengta» pressedekning. Det blir det bare masse dårlig «fyllstoff» av og leseren mister interessen og med den følger også betalingsviljen.

Er det mangel på ressurser som gjør det? eller er det organiseringen av ressursene som er årsaken? – har de selv mistet troen på eget produkt?

Små foreninger, idrettslag og bedrifter må også ta sin del av ansvaret her – man kan ikke sitte passivt å vente på eller forvente at lokalavisa skal synliggjøre sakene sine… i 2017 må man selv ta ansvar for egen synlighet og ta eierskap over eget digitalt innhold!

Tenk hvis lokalavisene kunne brukt ressursene sine på gravende journalistikk fra det dypeste mørket i lokalmiljøet? Tenk hvis de kunne gå foran å vekke følelser i befolkningen… og bidra til debatt om vanskelige saker? Det vil sette dagsorden, også i fremtiden!

– og det er det som setter avisa i den samfunnsrollen den bør ha! 

Are Stokstad i Amedia sier at lokale saker, selger… og det tror jeg også! Men skal det fortsette må lokalavisene tørre å kommunisere der leseren er, den må lytte på hva leseren vil ha, og ta i bruk ny teknologi. Grunnen til at Facebook og Google har en innovasjonskraft større enn noen, er fordi de setter brukeropplevelsen først og viser sterkt digitalt lederskap.

Jeg mener at vi mer enn noen gang trenger lokalavisene, men det er ikke annonsørens oppgave å holde liv i dem – det må de klare selv. Ved å være unik på leserens premisser, levere kvalitet og evne å kommunisere på tvers av kanaler – skapes det tillit hos leseren. Magien i en sak er ikke tilstede før den blir lest.

Norge er i verdenstoppen i daglig bruk av sosiale medier, og spesielt Facebook. Hvor er da den sosiale kommunikasjonen med befolkningen på nett?

Det er dessverre liten kompetanse om hvordan man kommuniserer på sosiale medier i lokalavisene. Det er synd! Her sitter de på en unik mulighet til å nå ut med sine gode historier og til å engasjere sin lokalbefolkning. Når det samtidig ropes om at de unge ikke bryr seg eller at det er så vanskelig å engasjere dem, da må strategien endres internt i hvordan journalistikken distribueres.

Jeg har stor respekt for journalister, men det er viktig å huske at det er like hardt arbeid å drive kommunikasjon i sosiale medier som på lokalavisas egne flater. Facebook, Instagram og Snapchat er ikke et tillegg til avisa. Det er nye måter å formidle journalistikk på!

Senior Social Reporter for CNN Digital Yusur Omar var i Norge på Social Media Days for å fortelle hvordan CNN jobber redaksjonelt med sin kommunikasjon for å nå ut med sine historier til alle. De bruker teknologien i de nye kanalene til å også dekke de tunge sakene. Voldtektsofre og krigsrammede bruker filter fra Snapchat som sensur til å fortelle sine historier – det kalles for selfie-journalistikk og det går viralt.

Jeg tror at frykten for fremtiden ødelegger så mye for lokalavisene at man lett blir blind på hva leseren egentlig vil ha og hva ny teknologi kan skape av muligheter. Man kjører seg fast i et hjørne, hvor mye blir andres feil.

Ofte hører jeg kunder si, med skam i stemmen at de lurer på om de skal slutte å annonsere i lokalavisa… Den skammen håper jeg det snart blir en slutt på!

Ingeborg Volan sa også at mediebransjen må slutte å bruke begrepet «fake news», det er IKKE nyheter hvis det er fake.

«Så kjære lokalavis, du må reise deg og ta tilbake samfunnsrollen din. Lokalbefolkningen trenger deg»!

 

 

Er du en digital og synlig leder?

Det går fort og det går fortere en noen gang før -digitaliseringen utfordrer og angriper nådeløst den ene forretningsmodellen etter den andre. Det kan vi lese om i de fleste aviser og på Facebook hver eneste dag.

img_2352

Foredrag på Lederforum Grenland 31. januar 2017

Men hva betyr det egentlig for deg – for deg som skal begeistre, lede, og utvikle de kloke hodene? De som elsker at det går fort, og som gjerne kunne tenke seg at det gikk enda fortere…(!)

Vi kaller de for millenials – de er født etter 1980, de er avanserte brukere av søk, app´er og teknologi. De er dine ansatte og dine kunder de neste tretti årene.

Den fjerde industrielle, teknologiske, ( frustrerende ) og digitale revolusjonen – det vi i lengre tid har kalt for fremtiden, er her. Vi står i det med begge beina og det påvirker oss på jobben, og det påvirker oss hjemme.

Nordmenn er på verdenstoppen i bruk av ny teknologi, hjemme – det er ingen som har så mange teknologiske duppedingser som oss. Det er ingen som har så høy daglig bruk av sosiale medier som oss og vi elsker å være tidlig ute med det siste nye. Paradokset er at når vi trår over dørstokken til jobben, så er det plutselig helt greit å flytte på papirer (!) og det er helt greit å bruke CRM-systemet fra 2005.

Endringer gjør vondt! 

Jeg tror at kravet til dagens ledere om å være digitalt synlige vil være vinn eller forsvinn i fremtiden. Jeg møter mange bedriftsledere i jobben min og det jeg opplever er at mange er redde for å bli synlige. De er redde for å gjøre feil, de er redde for å feire, de er redde for å skape kriser, og de er redde for selve kommunikasjonen i seg selv.

Du må se på deg selv som en merkevare og bygge deg opp et godt omdømme. 

Mange ledere er i modus for å ta grep, men har for mye fokus på å beskytte seg, istedenfor å utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi. Det er det samme vi gjør som ledere som tenåringsforeldre, vi bruker pekefinger og frykt for å skape kontroll.

Tenk hvis vi hadde feiret det nye og gitt de unge den gode starten de trenger for å bli gode innovatører som skal skape fremtidens teknologi, tjenester og produkter…?!

Du er faktisk avhengig av de beste hodene for å lykkes!

Jeg tror at ledere som mestrer sosial kommunikasjon vil kunne posisjonere seg best i den digitale transformasjonen og i selve kampen om «de beste hodene». Bransjerapporten til Mediabemanning som ble lagt fram i slutten av januar viser at det er tre ting som er viktigst hvis man skal bytte jobb – lære mer, bedre lønn og en bedre leder. Siden vi i Norge ikke har en kultur for åpenhet rundt lønn, tror jeg at det å være en synlig leder være et av de smarteste triksene å bruke i den kampen.

Sosiale medier er et perfekt sted å kommunisere godt arbeidsmiljø, verdier, innovasjon og samfunnsansvar. Du må ta eierskap over ditt eget digitale innhold, du må vite hva som ligger i «Google-sekken» om deg som leder og som bedrift.

Akkurat som at du ved et tastetrykk finner ut om en jobbsøker er aktuell eller ikke – så blir du googlet med et tastetrykk tilbake. 

Jeg tror at lederens evner til å være synlig og skape oppmerksomhet rundt sine verdier, visjoner og ambisjoner vil være avgjørende for å være en attraktiv arbeidsplass i morgen.

To sjefs-myter til slutt:

  • Vi jobber B2B så vi trenger ikke sosiale medier…
  • Vi hadde omsetningsrekord i fjor så vi trenger ikke endre noe…

Og jeg velger å avslutte med Master Joda:

No! No different! Only different in your mind. You must unlearn what you have learned.

Larvik er på oppløpssiden!

img_0615

Tenk hvis vi i fremtiden kunne kjenne en stolthet. En stolthet over å ha lagt til rette for bærekraftig byutvikling for menneskene i Larvik?

Så var vi der igjen at prosjektet Grandkvartalet ligger ute på høring, det for andre gang på kort tid. Jeg mener at ingenting har endret seg siden sist vi var her. «Grandkvartalet er Larviks mulighet til å vokse og møte målet om å bli en stolt fjordby med befolkningsvekst i fremtiden».

Jeg har sett på endringene som ligger i det reviderte forslaget til reguleringsplanen for Grandkvartalet og mener det igjen er veldig positive tiltak som er gjort av utbygger.

Men samtidig er redselen min at dette ikke er nok og at ropet om høyder vil bli det høyeste ropet og at bredden i folket ikke vil bli hørt. Morgendagens innbyggere har sagt hva de vil ha og jeg mener sterkt at det er på tide at vi nå hører etter.

Hvem er det som skal bo, leve og jobbe i Larvik i fremtiden? Dette bør være et viktig spørsmål man stiller seg i en sak som Grandkvartalet. Vi må høre på stemmene av det folket som faktisk skal drive byen vår videre. Og stemmen til folket har vi fått gjennom det store engasjementet i forrige høringsrunde, av undersøkelsen som ble gjort av Østlandsposten og av underskriftskampanjen på nett.

Det levner ingen tvil!

Det er på tide at vi våkner opp av den trygge dvalen hvor alt skal være som det alltid har vært. «Står du stille blir du skutt» sier Hans Geelmyuden, og den risikoen lever vi i for hver dag som prosjekter blir satt på is, i mangel på avgjørelser.

Fremtiden er her og endringene skjer raskere og raskere. Men vi fortsetter å ta avgjørelser på vegne av gårsdagen istedenfor å møte fremtiden på dens premisser. Det vi kjente som riktige strategier og planer i går er for lengst gått ut på dato.

Innen 2030 vil det bo 5 millioner mennesker tett i tett i byer i Norge. Dette er ikke noe Larvik kan velge å ikke være en del av. Det er koselig at ting er som det alltid har vært, det synes jeg også det… men det er ikke koselig å bo i en by som ingen ser potensialet i.

Vi må huske at Larvik er avhengig av næringslivet for å lykkes. Uten næringsliv, ingen jobb. Kravene fra næringslivet må møtes for at du og jeg skal ha en jobb å gå til i morgen.

Mye av dette handler om den fjerde industrielle, teknologiske og digitale revolusjon som vi står midt oppi. Jeg snakker hver uke med bedriftsledere som synes det er vanskelig å snu skutene sine, og tro meg, de vet at de må! Men det er allikevel ikke så lett. Det krever handling og det krever handling ut av boksen. Det samme gjelder byutviklingen!

Jeg var på Vekstkonferansen til Vekst i Grenland i forrige uke, forøvrig et fantastisk arrangement som alle burde fått med seg. Her var fokuset fremtidens grønne skifte. Og det var klar tale fra bla. Anita Krohn Traaseth, Hans Geelmyuden, Gøran Persson og Per Espen Stoknes. Og sistnevnte kom med følgende sitat:

«Hvis vi driver den samme byutviklingen i fremtiden som vi har gjort, så kræsjer vi kloden»! 

Det som er trist er at ekstremt mange hører hva de sier, men evner ikke å gjøre noe med det. Og de tenker at det gjelder ikke meg, jeg kan drive sånn som jeg alltid har gjort. Det går nok fint. Det vi vet med sikkerhet er at det kommer til å slå ned hos alle og det kommer en bil- og by revolusjon og da vil ingenting av det vi kjenner i dag være med i planene.

Hvorfor må vi alltid vente til toget har gått før vi gjør noe med det? Hvorfor må vi tisse i buksa når det er kaldt istedenfor å legge planer som er levedyktige?

Byplanen i Larvik er dessverre ingen plan for fremtiden. Den må gjøres noe med, og det kjapt! Jeg håper kommunen og politikere nå etter at Grandkvartalet endelig er avgjort vil ta innover seg at vi ikke kan ha flere slike skandale-prosesser som vi har hatt med GK. Byplanen må gjøres noe med og kommunen må legge til rette for tydelig og god kommunikasjon med sine innbyggere.

Uten god kommunikasjonen får man skremselspropaganda og frykt i gatene. Fantasien er mye verre en virkeligheten!

Når pensjonister sier til meg at de har hørt at hvis du kommer sjøveien til Larvik så vil man ikke lenger kunne se Bøkeskogen pga av tårnene i Grandkvartalet. Da blir jeg så trist og forbannet. Forbannet på at mennesker driver skremselspolitikk på hverandre, istedenfor å diskutere konstruktivt.

Når det ikke lenger handler om saken eller prosjektet, men det handler om å få viljen sin… og det å ha rett. Da er det ikke byen vår hjerte banker for!

Grandkvartalet ligger i et transformasjonsområde som er satt av til endring og nytekning. Jeg mener at de endringene som utbygger har gjort i denne runden styrker prosjektet enda mer. Jeg vil spesielt nevne større andel til næring, noe som bidrar til mer arbeidsplasser og større offentlige rom som trygger livet til mangfoldet og som gir mer liv på gateplan.

Det er mellom husene det skjer, der skal livet leves.

Lars Ueland Kobro sier det godt i sitt leserinnlegg i Øp; «Men i siste runde med høringer og politiske grublerier rundt Grandkvartalets skjebne tror jeg det er nødvendig. Ikke å bøye nakken, men å feste blikket på gateplanet. På trapper, torg, hager og fortau. Det er der, ikke førti meter opp i luften, at kampen om byens attraktivitet avgjøres».

Larvik kommune og byen vår sulter etter utvikling, vekst og et bedre omdømme. Vi trenger mer liv i sentrum og vi trenger flere arbeidsplasser. Planene for Grandkvartalet mener jeg er et riktig tiltak til disse utfordringene.

Nå må vi ikke rote det til på oppløpet!

Vi har fått en mulighet som ikke kommer igjen på lang, lang tid. La ikke dette sitatet være det sporet som står igjen etter saken som engasjerte; «De råtnet på rot, men det blei ihvertfall ikke høyt».

Jeg oppfordrer kommunen og politikerne til å se dette og godkjenne Grandkvartalet slik det nå foreligger.

Et hjerte gråter stille…

Skjermbilde 2016-06-26 kl. 23.17.54

Den samme bilturen annenhver søndag. Den samme unaturlige stillheten.

Jeg stirrer tomt inn i garasjeveggen… presser tennene hardt sammen. Selv etter nesten 15 år låser kjevemusklene seg, annenhver søndag.

Vi mennesker får alle «vår dose» med avskjeder i løpet av et liv. For medlemmer i en skilt familie er avskjeder en del av hverdagen. En vond, og unaturlig del.

Derfor er det ikke sikkert vi takler dem så bra. Det kan hende kjeven låser seg.

Bilturen jeg tar annenhver søndag er alltid stille. Det er som om hjerte i egen person sitter i sete ved siden av meg. Annenhver søndag gråter det, stille.

Det er en brutal følelse. Det å ha hjerte i hånden. Det er som om det kikker opp å ser spørrende på meg; «er det snart over nå»? Men det går ikke over. Det er en unaturlig del av livet.

Neste gang barnet ditt synes det er litt ekstra hardt med avskjeden. Tenk på det at hun også har hjerte sitt i hånden.

Elise

 

 

 

 

 

Vi bor i et demokrati, eller?

IMG_6491

I Østlands-Posten de siste dagene kan jeg lese at jeg prostituerer meg for å «komme inn i de riktige kretser», at jeg ikke bryr meg om fakta og planer, og da jeg blogget første gang om Grandkvartalet i oktober 2015, fikk jeg høre at jeg kun var opptatt av at utbygger Finn Erik Røed skulle få svømmebasseng i hagen (!)

Jeg skal ikke legge meg ned på samme nivå som dette, og det er heller ikke derfor jeg skriver.

Jeg skriver fordi jeg er en ekte grasrot-arbeider som drives av engasjementet for det jeg tror på. I dette tilfelle har jeg valgt å engasjere meg i Grandkvartalet saken, som jeg også gjør i flere andre saker i byen vår.

Jeg er så stolt. Så stolt av byen vår, og jeg ønsker at den skal få oppleve å nå sitt mål om å bli en levende og «ekte fjordby». For meg er det helt klart at Grandkvartalet vil kunne være en viktig del i akkurat det. Akkurat som plasseringen av toget har noe å si, og akkurat som etablering av gjestebrygge har noe å si. Alle disse sakene er jeg engasjert opptatt av, fordi de alle spiller en stor rolle for vekst, handel og et levende sentrumsliv.

Tirsdag 19. April var en utrolig fin kveld. Da var vi så spente, vi i støttegruppa til Grandkvartalet. Vi ønsket å bidra til mer informasjon, mer kunnskap og mer trygghet for at våre medborgere skulle kunne ta sin egen beslutning i saken. Vi ønsket at de som var der skulle finne ut hva som er riktig for dem. Ikke om det var ja eller nei.

Det heter demokrati. Jeg ønsker å bidra til en konstruktiv debatt og til mer kunnskap om byutvikling. Jeg ønsker å få de unge på banen, jeg vil høre hva de ønsker seg. Kvelden på Sanden ble en stor suksess, og det rørte meg sterkt da flere reiste seg og fortalte hva som var viktig for dem under åpen mikrofon. Dessverre så var det ikke alle som fikk med seg det. Det som faktisk er verdien for en kommune. Det å høre hva folket selv har å si.

Denne saken har tatt en trist vending i byen vår og i spaltene til Østlands-Posten. En vending som ikke lenger handler om sakens kjerne. En vending som gjør at de unge ikke tør å ytre seg i fare for å bli «hengt ut». Jeg blir så trist på vegne av hele byen vår at vi er kommet dit, at det er «farlig» å mene noe.

Hvis vi alltid skal kritisere andre fordi de har en annen mening en oss selv, så vil det kun gå utover byen vår, samholdet og en konstruktiv høringsprosess hvor verdien ligger i at alle som ønsker det sier sin mening. Jeg mener at verdien ligger i dialogen mellom mennesker, og det at mennesker faktisk engasjerer seg i eget nærmiljø.

Vi er nå inne i en politisk høringsprosess, og den er til for at alle som ønsker det skal få komme å si hva som opptar de og hva de mener er best. Men for at folk skal bry seg må de også få spillerom til å gjøre nettopp det. Min oppfordring er at vi må gi venner, naboer, familie og kolleger lov å anerkjennelse til å engasjere seg.

Uten engasjement vil byen vår lide og veksten i næring, arbeidsplasser og befolkning stagnere og sakte men sikkert dø ut. Larvik trenger folk og vi må åpne opp for samarbeid, gode dialoger og dra lasset sammen for at det skal skje utvikling i byen vi alle er så glad i.

Ja til en levende by i fremtiden!

 

 

 

Hvilke forventninger har du?

Odd Nordstoga sa til KK i påsken; – «Det er flott å stå her og se ut på vinteren. Hvis du legger forventningene der, så har du gode sjanser til å leve et lykkelig liv».

Vakre ord, synes jeg.

Vi skaper selv våre forventninger til livet. Og vi skaper selv kravet til når det er godt nok. …men blir det godt nok noen gang?

IMG_7074

Våren titter frem

Jeg tror det er viktig å ha det godt og kose seg i de situasjonene man er i. Livet er en prosess, det blir som regel aldri «helt konge», men det kan bli godt nok.

Det er prosessen som er livet, og ikke målet. 

Ingen vet hvor mange år og stunder du har til å skape dine egne minner. Hvilke spor vil du at det skal ligge igjen etter deg? I min verden er det viktig å ikke plage seg selv, man må være raus. Også med seg selv.

Det må være rom for å feile og reise seg opp igjen.

Påsken er tiden som gjerne er bestemt på forhånd. Den er bestemt av forventningene våre. Det er bestemt at det er tiden for lykke og det perfekte. Men kanskje burde det være mer tid til familie, venner, inkludering og raushet?

IMG_7044

Vakre Haukelifjell

Hverdagslivet har flest dager. Og hverdagslivet er ikke perfekt, ei heller skal det være det. Det er godt nok.

Per Fugelli sier at vi skal ta vare på flokken vår og at felleskapet er mer verdt enn vitaminer, lavkarbo og 5 om dagen… og at vi må lære av Askeladden; -«vi må tro godt om dem vi møter på vår vei. Når vi hjelper andre glemmer vi våre egne mål og vi viser hverandre tillit. Da bryr vi oss om flokken vår gjennom solidaritet».

Fugelli fikk kreft i 2009 og nå har han bestemt sammen med legene at siste dans er kommet. For de neste månedene har han laget det han kaller «en vidunderlig halvårsplan». – «Jeg skal til Jæren og møte våren, slåss mot Frp og fremmedfiendtlighet og til Italia med barnebarna og spise iskrem».

En vakker og klok mann. 

Uansett hvor du er og hva du gjør i din påskeferie, så kan du bli med og skape trygge og rause flokker!

Nå skal jeg sjekke påskelammet som står i ovnen… Også skal jeg tenke at det helt sikkert er godt nok.

God påske til deg fra meg.

Elise

IMG_7100

Her er mitt påskeparadis.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hei, skal vi ha deg i dag?

Skjermbilde 2016-02-15 kl. 11.53.11

En fredagsmorgen på en barneskole i Skien går jeg med spente skritt inn døra. Jeg skal få lov til å møte 7A og 7B denne dagen.

Det er litt rart dette med skole. Det er akkurat som jeg blir litt rettere i ryggen av å være der. Litt ekstra spent og litt ekstra nervøs. Klokka ringer inn til første time og jeg merker at pulsen slår litt raskere. Nå kommer de!

Klasserommet fyller seg sakte opp med glade og forventningsfulle barn. En på første rad sier; «Hei, skal vi ha deg i dag»? Jeg svarer at «ja, i dag skal jeg være her hos dere en stund og det gleder jeg meg veldig til.»

Noe som slår meg mens jeg observerer denne flotte gjengen i syvende klasse er at de er så tillitsfulle. De ønsker virkelig at jeg skal komme med noe bra, noe de kan høre på.

Vi snakker først litt om hvordan livet er på sosiale medier om dagen og hvilke nye kanaler de har begynt å bruke. De fleste svarer at de har opprettet 2/3 nye profiler bare etter jul. Det sier litt om hvor fort det endrer seg på barn og unges nye fritidsarena, sosiale medier.

Ja, det er faktisk det! En fritidsarena. Lik det eller ikke, men sosiale medier har endret hvordan vi lever, lærer, leker og jobber. Og skal de unge passe inn i de nye jobbene som venter på dem i fremtiden så må de henge på. Selvom mange voksne ikke forstår at det er helt nødvendig, så kan ikke barna høre på det øret. De kan ikke stoppe livet!

Åpne og entusiastiske forteller de videre om sine opplevelser på nett denne fredagsmorningen sammen med meg. Jeg kjenner meg utrolig heldig som får lov å høste av deres erfaringer og tanker.

«Det er bare en fjortis som er ekspert på å være fjortis» sa Karsten Isachsen. Et bedre sitat skal du lete lenge etter. Og vi voksne bør ta det godt inn over oss.

Vi voksne skylder barna våre å vite hva som skjer. Vi skylder dem å være nysgjerrige på sosiale medier. Vi kan ikke kapitulere med armene i kryss og si «da jeg var ung…»! Ja, hva med det? Jeg hang på Prix-butikken på hjørnet når jeg var tretten. Det var i 1992. Det har ikke noe med 2016 å gjøre.

60% av fremtidens jobber vet vi ikke navnet på enda. Det er jobber våre barn skal ha. Hvem skal veilede barna mot sine mål hvis vi ikke gjør det?

Stian Lindbøl i medietilsynet sier; «– Det viktigste man bør ta innover seg som foreldre er at vi ikke kan følge med på alt, men jeg blir provosert når jeg hører om foreldre som er flinke til å følge opp fritidsaktiviteter, men ikke følger opp sosiale medier. Vi har like mye ansvar der, som vi har på fotballtreningen».

«Så kjære foreldre, hvorfor skal barna prate med deg når du ikke har peil»!?

Sosiale medier gir tilgang for masse læring og underholdning! Dagens unge har aldri vært så kunnskapsrike som de er nå. Og det må de. For fremtiden kommer til å kreve det av dem.

Ja, det er mye farer og utfordringer på nett og i sosiale medier, men det er det ellers i livet også. Vi startet dagen med en undersøkelse på nett om de litt vanskelige spørsmålene, de spørsmålene som det er litt flaut å svare på foran de andre i klassen. Dette synes de var helt topp å være med på, fordi de fikk lov å bruke mobilen på skolen.

Vi snakker mye om disse utfordringene denne fredagen. Vi snakker om deling av bilder som kanskje ikke er så lurt. Vi snakker om at all digital kommunikasjon lagres og kan brukes mot oss i framtiden. Vi snakker om mobbing og press og faktisk så svarer hele 75% av dem at de har gjort noe de angrer på på nett. Og samtidig så svarte også 70% av dem at de ikke snakker med de voksne om det.

Men vi velger å fokusere på det som er godt og positivt. Vi kan ikke holde barn og unge unna internett. Det er en ekstremt dårlig taktikk! Nekter man barn å være et sted eller forsøker å overvåke dem, flytter de bare den sosiale aktiviteten til et nytt sted. Og mobbingen vil følge med.

Man beskytter ikke barna ved å holde dem unna digitale kanaler. Barn trenger å utvikle digital kompetanse og selvtillit for å klare seg sosialt, på skolen og i arbeidslivet.

Sett av tid til den gode dialogen hjemme, la de vise deg hvordan du gjør det. Her er noen tips til veien videre med trygg nettbruk og god dialog med barna:

  • Vær sammen med barnet om medieopplevelsene.
  • Sett deg inn i tjenester, innhold, teknologi og aldersgrenser.
  • Skap tydelige familierammer som gjelder alle, – også de voksne.
  • Vær et positivt forbilde! Hvem er du på nett og mobil? – Spør du om lov før du legger ut et bilde av noen?
  • Følg «Politiets nettpatrulje- Kripos» på Facebook
  • Sunn fornuft bør byttes ut med sunn nysgjerrighet!

Nettsider å følge med på som kan brukes som inngang til gode samtaler rundt kjøkkenbordet: 

Ung.no er et sted der ungdom kan søke informasjon, spørre om det de lurer på, kommentere og kommunisere med hverandre. Nettstedet har cirka 3000 artikler fordelt på 85 emner om alt fra skolehverdag, vold, kropp og psykisk helse. I 2015 hadde ung.no nesten 6 millioner brukere.

slettmeg.no – medietilsynet.no – brukhue.no

Det må gjøres plass til den gode dialogen mellom generasjoner. Vi må ville forstå. 

Tusen takk for at jeg fikk komme på besøk til akkurat dere!

Elise

Skjermbilde 2016-03-11 kl. 20.15.07

Skjermbilde 2016-03-11 kl. 20.14.40

 

 

Du blir ikke fattig av å gi.

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 14.16.49

Foto: magdeleine.co

Jeg husker at jeg tenkte for noen år tilbake at jeg ikke kunne ha fadderbarn fordi jeg sårt trang de pengene selv. Og jeg mente det. Helt oppriktig. Selvom det ikke var sannheten, så trodde jeg det. 

Jeg skjemmes litt over det i dag, fordi det var jo ikke sånn det begynte. Jeg var som liten veldig opptatt av dyr og at alle hadde det bra. Og som fjortenåring tok jeg jevnlig bussen inn til By-terminalen i Stavanger sentrum for å slå av en prat med byens uteliggere. Jeg brukte mine få kroner på å kjøpe en kaffekopp til de som måtte trenge det og jeg bommet gjerne bort en røyk eller to. Men jeg vet at det de satte mest pris på, var samtalen. Det å bli sett. Og hørt.

Men et sted på veien mistet jeg det.

I romjulen har jeg sett serien med Petter uteligger på TV2. En rørende historie som fengslet meg til skjermen. Det finnes sikkert tusenvis av meninger om det er bra eller ikke å vise dette som tv-underholdning, men jeg tror at uansett så vil det bidra til noe positivt. Det bryter ned en slags vegg med fordommer. Petter er i mine øyne en flott mann. For å kunne gjøre et slikt stunt må du først ha plattformen i deg selv i orden. Det står det respekt av.

Å gi, gjør noe med hjernen vår. Det aktiverer de samme områdene som når vi spiser sjokolade eller har sex, sa psykolog Aksel Inge Sinding i Aftenposten meninger 29.12. Og videre sa han disse kloke ordene om å gi; – «når vi har det vondt tilbringer vi mye tid inne i oss selv. Vi bekymrer oss, grubler, angrer og kverner over alt vi ikke får til. Når vi gir flytter vi oppmerksomheten utover, skaper en pause fra oss selv og et rom for å se at andre trenger hjelp, strever eller har det verre enn oss.»

Det handler ikke bare om å gi penger til de som trenger det mest. Men å gi noe fra hjerte. Fine ord. Varme handlinger. En klem.

Med blanke ark og fargestifter til. Et helt nytt år til deg. Og til meg. 

Jeg tenker at istedenfor å stå i kø utenfor nærmeste treningstudio eller laste ned appen som teller kalorier, så kan jeg heller ønske å gi mer. Til andre. I det nye året.

Er det ikke herlig og tenke på?  At vi alle får en ny sjanse. En ny sjanse til å være mer ekte. Mer ekte som seg selv.  Akkurat som Torgeir W. Skanckes sier i sin vakre film om frihet. Dette er en film du berikes av. En mann du berikes av. Hvis du vil.

Hva kjennetegner egentlig mennesker som kanskje har litt flere sår enn andre? Reflekterer de mer? Er det lettere for dem å gi? Jeg tror ikke det. Noen ganger tenker jeg at jeg er et sånt menneske som kanskje har flere sår enn andre… men så skjønner jeg at det er jeg ikke. Det gir meg perspektiv til å ville lytte mer. Og gi mer. Til andre. 

Ta dyrene. De øser ut sin kjærlighet. Helt ubetinget. De forventer ikke å få noe tilbake. Aldri. De bare gir. Jeg tror vi mennesker er egositiske vesener, så lenge vi ikke velger å ikke være det. Og det er et valg. Som alle kan ta. Uansett hvor du kommer fra eller hva du har opplevd. Vi mennesker har mye å lære av dyrene.

Vi kan se lærdom i situasjoner som er vanskelige. Og velge å være mer positive. Smilet er mye sterkere enn bitterheten. Ingen kan ta fra deg et stort smil.

Kjenn gleden av å flytte fokuset fra deg selv og til noen andre. Du kan være forskjellen akkurat den dagen.

Vi har alle vårt unike utgangspunkt, men vi kan alle nå dit vi vil.

Alt det beste for deg og det nye året.

Elise

 

 

 

 

 

Larvik, våkn opp!

Jeg kom til Larvik en sommerdag på slutten av 90-tallet. For en ekstremt sosial rogalending, tok det ikke helt av. Det som ble sagt om byen, ble skrevet på en flyers på Petter Wessel. Velkommen til byen som har egen strippeklubb…

Skjermbilde 2015-10-05 kl. 21.19.05

Ja! Det var det de sa, tyskerne og danskene.

Jeg husker også mitt første møte med Horoskopet som var der folk samlet seg på 90-tallet. Jeg husker hvordan folk så litt rart på hu som kom fra et annet sted. Tør vi å hilse på hu da tru?…

Men det er heldigvis mange år siden nå!

Og du.. for en fremgang vi har hatt. Alle vi som ER Larvik. Jeg husker jeg jublet høyt da indre havn ble etablert på dugnad på ekstremt kort tid. For en jobb! For en glød! Her var det mange hjerter som banket for byen ved fjorden. Det gjorde noe med oss. Vi som bor her. Vi startet å drømme igjen. Om en levende by. Det var et stort gjennombrudd. Jeg jublet også høyt da det vokste opp bygninger flere steder i byen som jeg drømte skulle ta tilbake sin naturlige sjarm som fjordby nummer 1. Nye møteplasser. Nye arbeidsplasser. Fritzøe brygge. Farris Bad. Pakkhuset. Og mange flere. Hjertene fortsatte å banke. For byen. Som alle var så glad i.

Og nå… Grandkvartalet – Larviks fremtid!

Et hjerte banker spesielt hardt om dagen og det er Finn Erik Røed sitt. Hans glød og engasjement for byen sin er imponerende. Nei, han ønsker seg ikke nytt svømmebasseng i sin egen hage. Han ønsker seg liv i byen, som gagner oss alle! Og i morgen 6. oktober i planutvalget skjer det. Det som mange har ventet på i flere år. Nemlig en avklaring av prosjektet som først ble presenteret i 2008. Prosjektet som koster mange millioner, ja opp mot milliarden. Prosjektet som er laget fordi noen elsker byen sin. Fordi noen ønsker at sentrum skal gløde. Fordi de vil at Larvik skal skinne!

Jeg var så heldig å få høre Finn Erik Røed engasjert fortelle om sine visjoner som investor i prosjektet «Grandkvartalet», torsdag denne uken. Sammen med flere av byens flotte jenter fikk vi presentert et prosjekt som virkelig setter Larvik på kartet. Her oser det av innovasjon, utvikling, håp og drømmer – av de som virkelig brenner for byen sin. De som ønsker seg et Larvik som utvikler seg i takt med samfunnet rundt seg.

Det er mye meninger om prosjeket, og spesielt er det redselen for høye bygninger som får ordene til å gløde i Østlands Posten sine leserinnlegg. Det er trygt å kritisere høyder, når man ikke har mer kunnskap om hva prosjektet egentlig handler om. Eller som vi kan lese i kommentaren av Ragnar Kristensen i lørdagens Bøk, «De siste tiårene har utviklingskåte politikere og investorer lokket med gull og grønne skoger for å fravriste befolkningen byens arvesølv.» Og han kaller det videre for «fandenskapet.»

Kjære Ragnar Kristensen og dere andre som ønsker å bremse utviklingen av fjordbyen, som ikke engang har egen gjestebrygge! Vi må fremover. Vi må ha arbeidsplasser! Å være næringsdrivende i Larvik innebærer mye tålmodighet. Og mye tapte penger. Vi må bruke ressursene vi har til å skape. Uten folk som har muligheten til å skape, så forblir Larvik bakkebyen, hvor turistene lurer på hvor sentrum er.

Ja! Vi skal ta vare på byens naturlige amfi! Vi skal ta vare på byens skyline med bøkekrona som troner høyest! Vi skal ikke bare bygge for å bygge. Jeg er selv en som gløder for historien, og som selv valgte å stå med malerpenselen i Munken dag og natt i flere uker for at det igjen skulle være liv i det jeg mener er en av Norges aller vakreste teatersaler.

Grandkvartalet er virkelig et prosjekt jeg ønsker alle skulle fått presentert! Det inneholder så mange gode ting for byen vår, for fremtidens generasjon. Det er en god blanding av små, mellomstore og store leiligheter. Det er en miks av butikker og kontorer. Det er lagt til rette for både gamle og unge. Og ikke minst så åpner det byens sentrum ned mot fjorden med naturlige møteplasser som innbyr til liv… slik at alle som kommer kjørende inn storgata vår kan tenke. For en by! Her vil jeg bo! Her vil jeg skape!

Jeg vet ihvertfall hvor jeg skal bli en gammel dame… i en 40 kvm stor leilighet i Grandkvartalet. Midt i et pulserende sentrum, midt i byen jeg elsker.

Egoistiske voksne er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Jeg er skilsmissebarn. Jeg er mamma. Jeg er gift. Jeg er skilt. Jeg er gift på ny. Jeg er stemor. Jeg er en egoistisk voksen som valgte 50-50.

Hva er det som gjør at vi voksne tror vi vet best? Hva er det som gjør at vi voksne tenker at et liv i koffert er helt ok? Hva er det som gjør at vi voksne tror at barn liker å bytte rom annenhver uke?  Hva er det som gjør at vi voksne tror vi vet hvordan det er å være 10 år og skilsmissebarn? Hva er det som gjør at vi voksne tror at barn liker den nye familien de plutselig fikk? Hva er det som gjør at vi voksne velger vår egen sorg fremfor barnas?

cropped-img_6859.jpg

Jeg leste en artikkel i Aftenpostens meningerspalte for noen dager siden. Jeg delte den på Facebook, fordi det engasjerer meg sterkt. Det jeg så i etterkant er at den fikk stor spredning langt utover mitt nettverk på FB. Det sa meg noe om viktigheten av dette tema og at det opptar oss. OG DET ER BRA! Da er det håp, selvom vi tilhører kategorien egoistiske voksne som er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Det gjør VONDT. Å innse at man er en av dem. En av dem som er en trussel mot barns trygghet og lojalitet. Det er mer enn hardt nok for barn å være skilsmissebarn, om de ikke skal måtte bo i en koffert annenhver uke også. Vi voksne bruker gjerne setninger som; «Barn er så tilpasningsdyktige» eller «Barn må ha like mye kontakt med mor og far» – Ja, og jeg sier ikke at det er feil. Men det finnes andre måter å gjøre det på.

Jeg valgte å bli boende i byen etter mitt samlivsbrudd. Jeg kunne ha valgt å flytte til en annen by som var «hjem». I dag er jeg glad for at jeg tok det valget som 23-åring. Mitt barn fikk ha like mye kontakt med pappa´n sin som med meg. MEN jeg er ikke stolt av at jeg valgte 50-50. Jeg var så heldig at jeg ble stemor for 2 nydelige barn en stund senere. De bodde også i koffert 50-50.

Over 10 år senere. Som mamma og stemor. Og etter 3 barns reise med koffert i over 10 år. Er jeg sikker i min sak, og det er at vi voksne er en trussel mot barns trygghet og lojalitet.

Jeg har gifte venniner i «vanlige ekteskap» som sier de tenker på meg når det stormer i stua. Da sier de til seg selv: «Hva ville Elise ha sagt nå? Jo, du har laga barn, så hold sammen!» Akkurat det er jeg litt stolt av. Men dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Og jeg mener heller ikke at man skal holde sammen for enhver pris. MEN vi kan bli flinkere. Som gifte. Som skilte. Som mammaer. Som pappaer. Som stemor. Som stefar. Vi kan velge å løfte nesa fra egen sorg, og velge barnevern kontra foreldrevern.

Det er ikke lett, og jeg er ydmyk for at det finnes millioner av slike historier i samfunnet. Men jeg tror at felles for dem alle er at vi kan i større grad se hvert barn for seg. Hver tenåring for seg. Og tenke; «Kanskje min datter trenger mer ro og stabilitet i livet sitt? Kanskje min sønn ikke er like glad i sin nye familie som jeg er? Kanskje hun sliter med konsentrasjonen fordi hodet er fullt av lojalitetskrise for mamma og pappa? Kanskje han hadde hatt større trygghet i livet sitt hvis han hadde ET STED som var hjemme. MEN at hans andre hjem alltid var åpent og at han alltid var velkommen til middag der også når han hadde behov for det?» 

Et utdrag fra artikkelen i Aftenposten:

Barn trenger å erfare at voksne tåler å være borte fra dem, uten at foreldrene blir usikre på hvor viktige de selv er i barnas liv. Si til barnet ditt: «Slapp av, jeg vet at du er like glad i meg, selv om du ikke kan treffe meg i helgen. Det er ikke tallet på samværsdager som avgjør at vi er viktige i hverandres liv, men hvordan vi har det når vi først er sammen!»

Det stilles store krav til fleksibiltet og raushet hos dagens voksne i nyfamilier. Men barn vil alltid være lojale mot mamma og pappa, uansett!

MEN man får til det man vil.

Elise